Bybrannene som formet trehusbyene

Norske trehusbyer er blant landets mest besøkte severdigheter. Gamle Stavanger, Risør, Ålesund, Kragerø – smale gater, hvite fasader, tett bebyggelse ned mot sjøen. Det de har til felles, er ikke at de overlevde. Det er at de brant – eller nesten brant. Trehusmiljøene vi har igjen, finnes stort sett fordi brannen enten stoppet i tide, eller fordi byen hadde råd til å bygge seg opp igjen.

Hvorfor byene brant

Norske byer var bygget av tre, tett i tett, og varmet opp med åpen ild. Brannvesenet var lokalt og lite. Og langs kysten kom vinden. Det var nok å komme skjevt ut med en lampe.

Natten som endret loven

Natt til 23. januar 1904 begynte det å brenne i lokalene til Aalesund Preserving Co. i Nedre Strandgate i Ålesund. Det blåste full sørveststorm med orkan i kastene – byingeniøren beskrev i brannrapporten hvordan man knapt kunne stå oppreist mens bygningene tok fyr og røyken drev innover byen. Brannen varte i femten–seksten timer. Rundt 850 hus brant ned, og over ti tusen mennesker ble hjemløse – de fleste mistet alt de eide. Utpå morgenen dreide vinden vestover, og det var det som til slutt stoppet den. Brannen ble aldri oppklart: et førtitalls vitner ble avhørt, men ingen ble dømt.

Konsekvensen ble varig: etter Ålesundsbrannen innførte Stortinget lovfestet murtvang – innenfor de definerte områdene skulle det bare bygges i mur. Det var Ålesund som gjorde norsk byggeskikk til lov. Gjenreisningen startet alt høsten 1904, og i 1907 var det meste av byen bygget opp igjen – i jugendstil, av arkitekter og håndverkere som strømmet til fra hele landet og utlandet. Tilstrømmingen hadde også en pris ingen forutså: den økte smittepresset i en tid der tuberkulose var landets største dødsårsak, og arbeidere som reiste hjem i helgene, tok smitten med seg utover Sunnmøre i årene etter brannen.

De som ble spart

Ikke alle byer brant helt ned. I Stavanger stoppet bybrannen i 1860 før den nådde husene på Straen – og nettopp derfor står de der ennå. De 173 trehusene i Gamle Stavanger, oppført på slutten av 1700- og utover 1800-tallet, er byens eldste bebyggelse fordi flammene ikke rakk dit. Det er en tilfeldighet vi i dag kaller kulturarv.

De som ble bygget opp igjen

Risør brant i 1861. Da det lysnet, sto knapt annet enn kirken og noen få bygninger igjen av byen – 248 hus var lagt i aske. Men byen var rik etter årene med seilskutefart og trelasthandel, og ble raskt gjenreist i den formen man ser i dag. Den hvite byen ved Skagerrak er altså en gjenoppbygging. I Farsund brant storparten av trehusbebyggelsen i 1901; der ble husene reist igjen i mur, og jugendrekka langs brygga står fra 1902. Mønsteret er tydelig: brannene kom før eller etter murtvangen, og det avgjorde hva som ble bygget. Risør fikk tre igjen; Farsund og Ålesund fikk mur.

Faren er ikke over

Riksantikvaren har pekt på at det finnes over 150 historiske trebyer og tette trehusmiljøer i Norge som fortsatt kan gå tapt i brann. Det er ikke teoretisk: i desember 2003 brant et kvartal i Trondheim, med bebyggelse som stedvis var flere hundre år gammel. Trehusmiljøene vi går rundt i, er ikke sikret av historien – de står fortsatt like tett.

Selv er de gratis å oppleve: de er byer, ikke museer. Man parkerer i utkanten og går. Og vet man hva man ser etter, forteller husene sin egen historie – hvor gamle de er, sier hvor brannen stoppet. Felles for dem er at de fortsatt står, og at det aldri var noen selvfølge.

Passer for